Presseomtale

Les mer om hva avisene skriver om oss her.

Høye spark og glimt i øyet

Av Bent Kvalvik

RANA: Tromsø-institusjonen Påtryneteatret står på terskelen til å bli et nasjonalt komedieteater i miniatyr, etter mange år som lokal muntrasjonsfaktor. Det er et imponerende oppbud av både verbale og plastiske utfoldelser i herrene Sørbø og Figenschows Påtryneshow.

 

Med forestillingen «Sørbøe og FigenSHOW» viser de også at de har en omfattende idé- og talentkapital, et kunstnerisk program som strekker seg langt utover den gjenkjennelig lokale humoren. Showet er lagt på en forholdsvis tradisjonell lest, med sangnumre, sketsjer og monologer, med satiriske småspark, slik vi som sjanger kjenner den gode revyen. Men her overraskes det også, og det er til sjuende og sist overraskelsesmomentet som skaper det særegent komiske ved en opptreden.

 

Det er kun to mann framme på scenen, Finn Arve Sørbøe og Kristian Fr. Figenschow jr. De hiver seg energisk og muntert gjennom det ene elleville nummeret etter det andre og holder et imponerende trøkk gjennom en helaftens forestilling. Her er det ikke mye som står stille, og vel knapt en eneste bemerkning som faller på stengrunn.

 

Formen er krevende, for her er det ikke bare det verbale som bærer numrene.

 

Når gutta opptrer som golfentusiaster, halvskeive taxisjåfører, potensielle Idol-deltagere, discokonger, gressenker på byen, og til og med stiller med sin egen lokale kortversjon av strippemusikalen «I blanke messingen», er det egentlig det mimiske og plastiske man blir mest overveldet over. Her er typer og erketypiske situasjoner tatt observant på kornet og samtidig tilført en barsk eleganse. Tekstene er også finurlige, men samtidig elskverdigere og stort sett uskyldigere enn det man har blitt vant til å forbinde med nordnorsk humor. Det er simpelthen sofistikert.

 

Herrene er iført livkjoleoverdel og fotballshorts, det samme er de to dyktige musikerne, Tore Nedgård og Mika Martinussen. Kostymeskiftene begrenser seg gjerne til en ny lue og en annen genser, en parykk i ny og ne, tildels av det overdådige slaget, og i et par tilfeller noen ganske interessante varianter av falske tenner og tannstillinger. Når det gjelder å kle seg ut og gjøre grimaser, er det mange som er kallet og få som er utvalgt, og når det lykkes som her, viser det også hvor mye som hviler på det helt personlige uttrykket. Til og med illusjonen av spontanitet lykkes imponerende godt, i en setting som ellers ikke åpner så veldig for ekte, autentisk improvisasjon. Heldigvis prøver ingen av de herrer Sørbøe og Figenschow det gamle, simple tricket med å late som de kommer ut av det. Her satses det på den ærlige spillegleden helt og holdent.

 

En fullsatt sal på Meyergården var også med på notene fra første stund. Klassiske nidvitser om tromsøværinger og harstadværinger gikk rett hjem, og det var heller ingen fare når vitsene ble mer geografisk nærgående.

 

Et enda mer kulminerende sluttnummer kunne kanskje satt den siste knalleffekten, men applausen etterpå var likevel upåklagelig. Dette var et ensemble som hadde publikum i sin hule hånd.

Tilbake til Pressesiden